Respekt, lojalitet?

Denne posten er opprinnelig postet på Karavanseraiet.no

Det handle om å leve, sang Kine Hellebust.

Ja, og det handler om å respektere hverandre. Skolen til minstemann skal delta i et landsomfattende prosjekt kalt nettopp Respekt. En nærliggende tanke når man får presentert et prosjekt om respekt på et foreldremøte "Er det skolens oppgave? Å lære ungene hva det vil si å respektere seg selv og andre?" Er ikke det foreldrenes oppgave?
Artikkelserien i Adressa nå i vårvinter om de "glemte barna", de som Barnevernet tar hånd om, er vel svar godt nok på dèt spørsmålet.
En annen og mer personlig ting som slo Kamelryttersken når hun så hva som ble servert som Powerpoint på stort lerret, er at dette er det faktisk min arbeidsgiver som har godkjent. Og da ble det noen andre tanker som begynte å tumle seg mellom ørene hennes. Som nevnt før har fruen forlengst innsett at ørene henger fast med ei snor som er spent mellom dem, gjennom tomrommet som utgjør innsiden av hodeskallen hennes. Hvis man åpner topplokket og ser inn, vil man se en enslig hjernecelle som turner på den snora og en liten haug sagflis som er pent kostet sammen i et hjørne. Videre har hun innsett at med så små ressurser til tenking som hun da tydeligvis har, at hun nok må belage seg på reservebenken også i framtida. Slik at en tanke som ovenstående da faktisk må være tatt rett ut av lause lufta.
Med respektfor andre kommer også lojalitet. Et begrep som brukes litt sånn som det passer og det utfordrer Kamelrytterskens sans for hva som sømmer seg. For eksempel hvis noen setter spørsmålstegn ved et menneskes lojalitet overfor arbeidsgiver uten å ta spørsmålet opp med henne eller ham? Hvem er det da som er lojal? Og i tilfelle overfor hvem? Respekterer man dette mennesket, seg selv, en eventuell felles arbeidsgiver eller er det greit?
Kan det tenkes at det bunner i at man ikke tør å spørre mennesket? Tør å møte det og ta opp slike spørsmål? Eller er det at man ikke tenker at det trengs ikke for man kan ha lov til å tro at dette mennesket selv ikke har respekt overfor de som diskuterer dets lojalitet? Innfløkte spørsmålsstillinger som bunner i at vi faktisk lever i et samfunn hvor man må begynne å lære ungene i barneskolen alminnelig folkeskikk. At hvis de respekterer hverandre vil de klare seg bedre. Ifølge det som ble sagt på nevnte foreldremøte, hadde man hatt målbar effekt på ungenes utbytte av undervisningen andre steder dette prosjektet hadde vært gjennomført.
Hvor er det da ungene har lært at det er greit å ikke respektere hverandre? Mest sannsynlig hos oss voksne. Vi som vil vite at vi har folkeskikk, gode holdninger og at vi respekterer da alle andre. For det er noe med å ta konsekvensen av det man gjør. Godta at det man gjør overfor andre faktisk setter sitt preg på dem. Forstå at èn negativ må oppveies med ti positive før det blir likevekt, før man har fått gjort opp for den ene negative som kom først. Det må ikke være en negativ som vedkommende får opp i ansiktet, det kan være en som er fordekt, som det ikke var meningen at vedkommende skulle vite om.
Nå skal ikke blondinen sette seg på noen høy hest og dømme andre nord og ned, hun er ikke bedre selv. Men hun kjenner på at dette er kunnskap som hun etterhvert har klart å sette ut i livet, om enn i liten skala, og kanskje ikke på alle arenaene hun deltar på. Men hun gjør så godt hun kan med den respekten hun har for seg selv å møte andre med den samme respekten som hun selv vil bli møtt med. Er ikke alltid at hun lykkes like godt og da VIL hun ha tilbakemelding på at «Nå Ragnhild, nå var du ikke helt på høyde med idealene dine».
For det er tøft å arbeide seg ut av en tilværelse hvor man ikke vil godta sin egen verdi som menneske. Lære seg at nøkkelen til å fungere i samfunnet er å respektere seg selv like mye som man vil at andre skal respektere en selv.
Men så kommer spørsmålet som biter seg selv i halen. Når man møter manglende respekt der man trodde at alt var greit. Er det på grunn av egen manglende respekt for seg selv at man møter denne disrespekten, denne nedvurderingen av egen person og kompetanse, eller er det den som ikke respekterer som har en utfordring på egne ting?
Kanskje kan det man oppfatter som mangel på omtanke og respekt, kanskje det kan være det motsatte? At man bare er så opphengt i seg selv at man ikke ser skogen for bare trær?

Delta gjerne i diskusjonen av dette emnet på Karavanseraiet.no