Velferdssamfunnet vårt er bygd opp på prinsippet om å yte etter evne og få etter behov. Den trygda en uføretrygdet får, er beregnet ut fra lønnsinntekten før vedkommende ble ufør. Mange klarer seg akkurat så vidt på trygda, men ikke noe mer. De som har en restarbeidsevne som de kan bruke i perioder vil gjerne tjene seg ei krone eller to ekstra for å få det mer romslig økonomisk. Så de tar seg vakter i helsevesenet når det passer slik eller har andre strøjobber innimellom. Og de passer på som smeder slik at de ikke skal kommer over G. For da blir det trekk i trygda. Ikke krone mot krone, men prosentvis.
Et eksempel kan være kommunepolitikeren i Grenlandsområdet, som sa fra seg deler av møtegodtgjørelsen hun fikk i kommunale utvalg hun var med i, for ikke å komme over innteksgrensa. Hun ble likevel trukket prosentvis av trygda si fordi hun var arbeidsfør nok til å være med i politikken. Selv sa hun at hun var med i kommuneploitikken fordi hun hadde glede av det, og at hun følte at hun gjorde nytte for seg, på tross av sin uførhet.
Det er flere aspekter ved dette enn de rent økonomiske, for mennesket trenger meningsfulle aktiviteter for å ha det bra. Om det er å være med i kommunestyret og arbeide for de sakene man tror på, eller om det er å klatre opp Mt. Everest etter pensjonsalderen. Hovedsaken er at man holder på med noe som gir mening for en selv. Mennesker som blir sittende gjærandslause blir apatiske og over tid mer pleietrengende enn de som har noe holde på med. Ledigang er roten til alt ondt, heter et gammelt ord, og det er en grunn til at det ordet fremdeles har gyldighet.
Et menneske som jobber, om enn kanskje ikke så mye har en annen verdighet og selvrespekt, enn et som "bare" hever trygd. Men det er kanskje ikke så farlig, for det er større sjanse for at en trygdet ikke biter handa som gir ham mat, enn en som har jobb og tjener til sitt eget livsopphold?
Kamelryttersken har reagert på regjerningen Stoltenbergs utspill i kutt av fribeløpet til uføretrygdede. Les om det her, og delta i debatten.
